Kjells tur til Friisvegen 2017

Dette ble den tiende turen til Friisvegen, som jeg har tatt hvert år siden 2006 med unntak av 2007.

Det ble også den tøffeste, av flere grunner.

Våknet lørdag den 18. mars kl. 05.00, av gårde i bilen kl. 06. 00. Ankomst parkeringsplassen ved Storfjellseter etter fire og en halv time. Et par timer til matpause og pakking av pulk og sekk, så begynte slitet med å trekke den tunge pulken langs Friisvegen og opp på fjellet. Det var kaldt og vind. Brukte Madshus Intelligrip skifell på skiene, men de falt av, så det ble mye fiskebensgang, også på slak stigning. Merket også at muskelstyrken var noe svekket siden året før, så det ble tungt oppover bakkene. Føret var ganske godt, så jeg er overbevist om at jeg absolutt ikke ville ha klart det, dersom det hadde vært dyp og våt snø som i noen tidligere år. Da jeg kom til teltplassen, stilnet vinden og det gikk greit å få satt opp teltet, ferdig ca. kl. 18.00. Da var jeg så sliten at jeg bare orket en posemiddag og en øl før jeg kjøp inn i soveposen. Det ble mellom 15 og 20 kuldegrader på natta.

Da jeg skulle legge meg, kunne jeg ikke finne mobiltelefonen, så det ble en panisk leting både inni og utenfor teltet. Fant den ikke, så jeg regnet med at den hadde falt ut av en brystlomme festet til ryggsekken.

Neste dag var teltet sånn passe nedsnødd. Etter frokost vurderte jeg om jeg var for sliten for å dra tilbake til bilen for å hente de siste forsyningene, men valgte å dra. Da jeg kom til parkeringsplassen på søndag, var jeg riktig heldig, for akkurat da kom kontakten min, Thore Lie med sin fru Berit. Thore kjører opp skiløyper med sin snøscooter og passer også på villreinen i Ringebufjellene. Jeg fikk låne hans telefon for å melde fra til min søster Aud om at alt var bra, men at telefonen var borte. Mens jeg pratet med Thore, oppdaget jeg telefonen min, plassert på utsiden av frontruten. Ble meget lettet, fordi telefonen er viktig, både for å hode kontakt med omverdenen, men også for å kunne sjekke værmeldingen.

Da jeg fortalte Thore om strabasene med å trekke pulken opp på fjellet, tilbød han seg til å trekke pulken opp til teltplassen, hjulpet av konas to hunder. Det var et tilbud for godt til å avslå. Det var en utrolig luksus å kunne tusle tilbake kun med en liten ryggsekk. Selv uten pulk, syntes jeg det var slitsomt å komme seg på plass. Erklærer herved høytidelig at jeg kommer til å være evig takknemlig for denne tjenesten Thore og Berit gjorde meg.

Hadde ingen vanskeligheter med å huske Berits navn, fordi jeg hadde med meg Berits frøbrød og Berits frokostblanding, selvlaget etter oppskrift på internettet.

Det ble kraftig vind i dagene som fulgte. Og det er ikke særlig stas å gå på tur da i ti kuldegrader, selv om det kunne være sol. Så turen ble noe amputert fordi det ble ingen toppturer. Likevel ble det skitur hver dag i lavere terreng. To av dagene gikk jeg sørover fra Friisbua og ned i Åsdalen langs Åsdalsbekken. Etter lunch ved Geitsæter (som dessverre forfaller) gikk jeg vestover til Remdalsbuene og så nordover tilbake til teltplassen, en tur på ca. 12 kilometer.

Jeg hadde det komfortabelt i teltet, med mye god mat og drikke (bl.a. øl og konjakk).

Indrefilet og bernaise-saus på lørdagskvelden. Hørte mye på radio og på lydbøker.

Den siste ble den uendelige Commander-in-Chief av Tom Clancy. Hørte på den også i bilen hjemover og hjemme.

Natt mellom lørdag og søndag ble det uvær, med storm. Jeg hadde sett værmeldingen, så jeg prøvde å forberede meg ved å forsterke og forhøye lemuren av snøblokker. Klokken fire på søndag morgen hørte jeg et smell, og så kollapset teltet over meg. Vinden var så sterk av jeg ble presset flat mot bakken av teltduken. Jeg klarte etter hvert å hale meg ut i forteltet, med liggeunderlaget under meg og soveposen rundt meg. Så der kunne jeg ligge noenlunde komfortabelt til det lysnet og vinden løyet litt. Da jeg kom ut, fant jeg en brukket teltstang og en lemur som hadde kollapset både på grunn av den sterke vinden og det varme været som hadde smeltet snøen. Klarte å reparere stangen fordi jeg hadde med et ekstra stangledd. Men den midterste buen var også skadd, så teltet var blitt litt lavere. Teltstengene jeg brukte var ekstra solide, ti millimeter i diameter. Så det sier litt om vindstyrken. Dette gode teltet, Hilleberg Nammatj GT, har jeg brukt i mange år og det var blitt noe slitt. Så jeg hadde fryktet at det var duken som skulle ryke. Hadde det skjedd, ville livet ha blitt enda mer plundrete.

Værmeldingen som sa fortsatt sterk vind og uhellet med teltet motiverte meg til å dra hjem allerede på søndag. Pakkingen er svært omstendelig og tidkrevende, så jeg kunne starte hjemturen kl. 15.00. Da jeg pakket sammen ble det strålende og varmt vær, så det passet godt. Men da jeg fikk på meg en stor ryggsekk og pulken, kom den sterke vinden tilbake. Jeg hadde medvind fra vest og i ryggen, men strevde med å holde balansen. Heldigvis var snøen sånn passe våt og tung, så pulken gled ikke så fort og jeg fikk bedre kontroll nedover bakkene.

Det meste tyder på at denne blir svanesangen for turene til Friisvegen. Det er ikke lett å akseptere at alderen svekker, men jeg sier til meg selv at det ikke kan være riktig at en gammel mann på 76 skal slite så mye. Tanken på at dette sannsynligvis blir den siste turen er noe vemodig, for jeg har hatt stor glede av hver eneste tur, til tross for slitet.